Maktfordelingsprinsippet på prøve?

I norsk statsforfatning har vi en tredeling av makt, også kalt maktfordelingsprinsippet. Prinsippet innebærer at statsmakten skal fordeles den lovgivende, den utøvende og den dømmende makt - for at disse skal oppveie og utøve kontroll over hverandre.
 
I Agder har maktfordelingsprinsippet nå blitt aktualisert.
 
Statsforvalteren i Agder har nylig gjennomført en lovlighetskontroll av en rekke kommunale vedtak fra 2025, der kommunene har gitt dispensasjon fra forbudet mot å bygge i strandsonen – og dermed åpnet for bygging som ellers ville vært ulovlig. Statsforvalteren har avdekket mangler ved 80% av de 178 sakene som er gjennomgått. Det skal gjennomføres lovlighetskontroll i 7 av sakene.
 
Agder-saken har fått Stortinget til å reagere.
 
Den 15. april 2026 fremmet Stortinget derfor et representantforslag (Dokument 8:230S (2025-2026)) hvor de ba regjeringen stanse Statsforvalteren i Agder sin prosess med å omgjøre kommunale dispensasjonsvedtak. Den 5. juni 2026 vedtok stortinget at de skal;
 
«be regjeringen stoppe Statsforvalteren i Agder sin pågående prosess med å vurdere lovlighetskontroll av rettskraftige dispensasjonsvedtak. Stortinget vedtok også å be regjeringen oppheve Statsforvalteren i Agder sine vedtak som er fattet i medhold av kommuneloven § 27-1, fra perioden november 2025 til og med dags dato. Dersom dette ikke lar seg gjøre, ber Stortinget regjeringen sørge for at de aktuelle tiltak som er i henhold til kommunens vedtak etter plan- og bygningsloven, kan realiseres og fullføres uten at kommuner og tiltakshavere blir økonomisk skadelidende.»
 
Det Stortinget her gjør er å gripe inn i en pågående forvaltningsprosess og behandlingen av enkeltsaker som etter kommuneloven er lagt til statsforvalter. Adgangen til å gjennomføre lovlighetskontroll – hvis særlige grunner tilsier det – er nettopp en oppgave Stortinget gjennom lov har tillagt statsforvalter. Statsforvalteren i Agder har i Agder-saken kommet til at det er grunnlag etter kommuneloven § 27-1 for å åpne lovlighetskontroll i sju dispensasjonssaker. Dette fordi Statsforvalteren i Agder mener det foreligger klare indikasjoner på at vedtakene er truffet på feil grunnlag. Som nevnt, er det nettopp hvor det er usikkerhet om vedtakets gyldighet at det kan være aktuelt med lovlighetskontroll etter bestemmelsen.
 
Stortinget har likevel valgt å gripe inn. Bakgrunnen for Stortingets inngrep synes å være et ønske om å ivareta grunnleggende hensyn som rettsikkerhet, forutsigbarhet og tillit til offentlige beslutninger. Samtidig er dette hensyn som allerede er søkt ivaretatt gjennom den adgangen til lovlighetskontroll som Stortinget selv, gjennom lov, har lagt til Statsforvalter.
 
Dersom Stortinget ønsker å innskrenke Statsforvalterens myndighet til å drive slik lovlighetskontroll, taler maktfordelingsprinsippet for at dette bør skje gjennom en lovendring, ikke gjennom inngrep i konkrete og pågående forvaltningsprosesser.
 
Tilfellet i Agder fylkeskommune er kun ett av flere eksempler på at Stortinget det siste året har grepet inn i pågående forvaltningsprosesser. En slik praksis har det tradisjonelt vært lite rom for i norsk statsforfatning. Maktfordelingsprinsippet skal sikre uavhengig kontroll og motvirke maktkonsentrasjon og nettopp derfor er det problematisk når rollene sammenblandes. Når den samme aktøren i praksis opptrer i flere roller samtidig, svekkes disse kontrollmekanismene, med risiko for redusert rettssikkerhet, svekket demokratisk kontroll og mindre tillit til beslutningsprosessene.