Sakens bakgrunn
I HR-2026-2465-A, avsagt 17. november 2026, behandlet Høyesterett en tvist mellom Lyse Marked AS og en næringsdrivende kunde. Lyse forvaltet kundens kraftsikring mot en godtgjørelse som bestod av en fast sum og en resultatbasert godtgjørelse. Avtalen inneholdt en bestemmelse som avskar den resultatbaserte godtgjørelsen når kundens porteføljepris oversteg en avtalt referansepris.
Kunden sa opp avtalen i 2022. Lyse holdt tilbake drøyt to millioner kroner i resultatbasert godtgjørelse selv om kundens porteføljepris oversteg referanseprisen. Lyse hevdet at begrensningen var blitt stående i avtalen ved en feil da godtgjørelsesbestemmelsen ble utvidet og endret ved en tidligere fornyelse. Selskapet mente kunden måtte eller burde ha forstått dette, og viste særlig til en tidligere e-post om godtgjørelsesmodellen og at avtalen senere var blitt praktisert i tråd med dette uten at kunden hadde innvendinger.
Tingretten og lagmannsretten ga Lyse medhold. Høyesterett kom enstemmig til motsatt resultat: Begrensningen gjaldt etter sin ordlyd, og beløpet måtte utbetales til kunden.
«Burde ha forstått» er ikke nok
Høyesterett understreker at avtaler mellom næringsdrivende i praksis som hovedregel tolkes objektivt, med stor vekt på ordlyden. Selv om ordlyden har stor betydning, er også avtalens formål, sammenheng og øvrige omstendigheter relevante. Samtidig understreker Høyesterett at «der ordlyden beint fram gjev svaret, skal det svært gode grunnar til for å fråvike han» (avsnitt 19).
Dette betyr ikke at teksten alltid går foran det partene faktisk var enige om. Dersom det er mulig å bevise en felles forståelse ved avtaleinngåelsen, er den avgjørende for tolkningen.
Også én parts særlige forståelse av innholdet i en avtale kan bli lagt til grunn dersom motparten kjente til den andre partens forståelse og inngikk avtalen uten å gjøre sitt avvikende syn kjent. I slike tilfeller kan ikke parten uten videre holde seg til ordlyden dersom vedkommende visste at motparten forstod avtalen annerledes, og unnlot å si fra om sitt eget syn. Dette er kjernen i den såkalte «godtrostandarden».
Dommen presiserer at standarden også kan få anvendelse selv om parten ikke hadde faktisk kunnskap om motpartens forståelse. Det er da ikke nok at parten
burde ha forstått hva den andre mente. Kravet er at parten ved avtaleinngåelsen
måtte forstå det. Høyesterett beskriver dette som en snever unntaksregel med høy terskel mellom næringsdrivende.
Hva som skal til for at en part «måtte forstå» hva den andre parten mente må vurderes i det enkelte tilfelle. Vurderingen bygger på om parten kan klandres slik at hensynet til lojalitet tilsier at vedkommende blir bundet. Høyesterett trekker særlig frem:
- hvor klar ordlyden er,
- om avtalen er fremforhandlet eller ensidig utformet,
- hvor komplekst avtaleforholdet er, og
- om partene er jevnbyrdige, blant annet i kunnskap.
Hvorfor Lyse ikke fikk medhold
Avtalen i Lyse-saken var ikke forhandlet mellom partene, men ensidig utformet av Lyse. Selskapet hadde også langt større kunnskap om det komplekse avtaleområdet enn kunden.
Lyse viste til en e-post fra 2016 som redegjorde for den endrede godtgjørelsesmodellen, og som de mente viste at begrensningen ikke skulle gjelde lenger. Høyesterett mente e-posten var uklar og ikke viste at kunden måtte ha forstått Lyses oppfatning.
Selskapet hadde etter endringen også beregnet godtgjørelse i tråd med sin forståelse og uavhengig av begrensningen som fortsatt fulgte av ordlyden. Selv om etterfølgende opptreden kan belyse hva partene mente ved avtaleinngåelsen, sa Lyses praksis lite om hva kunden måtte ha forstått da avtalen ble inngått. Høyesterett mente også at beløpene i de løpende avregningene var så moderate at kunden ikke hadde noen oppfordring til å undersøke grunnlaget nærmere.
Hva betyr dette for din virksomhet?
Dommen gir praktiske lærdommer for virksomheter som inngår avtaler.
- Et praktisk grep er å kontrollere den ferdige teksten mot de kommersielle avklaringene fra forhandlingene. Kommer det tydelig frem hva din virksomhet mener dere er enige om når det gjelder pris, leveranse, ansvar og andre sentrale vilkår? Er det motstrid mellom kontrakten, vedleggene og standardvilkårene?
- Når avtalen endres eller fornyes, bør hele teksten kontrolleres, ikke bare de nye formuleringene. Avtalen må samlet uttrykke det partene er enige om etter en endring eller reforhandling. Bestemmelser som videreføres, kan få betydning også for den nye ordningen.
- Oppdages et avvik mellom teksten og det virksomheten mener er avtalt, bør dette avklares med motparten og enigheten dokumenteres skriftlig. Ta også vare på dokumentasjonen fra forhandlingene. Den kan bli viktig dersom partene senere er uenige om hva som ble avtalt.
En nyttig sluttkontroll er om noen som ikke deltok i forhandlingene, kan lese avtalen og forstå rettighetene og forpliktelsene slik din virksomhet oppfatter de. Da blir avtalen også lettere å bruke og følge opp i driften.
Foto: KI generert bilde til artikkel